Aurora, Johannes og bestefar.

.


Vår alles kjære Walle (min svigerfar) gikk bort 19 april etter kort tids sykeleie, og barna mistet da sin farfar (bestefar). Walle var over gjennomsnittlig en likadnes kar, utrolig snill, raus og blid.

Kreft er en grusom sykdom som rammer dem man minst venter. Walle var en sprek mann. Han løp og løp. Til tross for sine da 78 år gikk han Birken i fjor, og løp sitt 20'de Midnight Sun Marathon i Tromsø helt sent i juni i fjor - bare ca et halvt år før han begynte å kjenne på kreftsykdommen. Altså den 20'de Tromsømaratonen. Totalt sett sies det at det var over 100 maraton. Alle etter han var 50 år. Helt imponerende.
Men det var mer enn løping som sto hans hjerte nær. Han var så glad i barn og i sin etterhvert store familie. Han hadde et helt spesielt glimt i øyet. Elsket å være på Senja og følge med på ørna som holder til ved sommerhuset, og på hytta i Balsfjord. Sikkert mye mer kunne vært sagt. Jeg var heldig å kjenne han i 5 år. Skulle gjerne hatt mange fler.

Først var det vel vage symptomer som utmattethet og minsket apetitt som ble stusset over tidlig i vinter , deretter kom sterkere smerter og enda dårligere almenntilstand noen uker før påske. Da slo også den grusomme diagnosen ned som en bombe. Det var en illsint ondartet krefttype som spredte seg raskt.

Vi bestilte da flybilletter til hele familien (turen i forrige post). Og bestefar fikk hilse på Johannes for første gang. Dessverre skulle altså dette også vise sef å bli den siste :-(

Bestefar tok seg god tid med barna, alvorlig syk til tross. Han hadde dem på fanget og sang for dem, og de (og vi!) hadde en veldig fin stund sammen med han de par dagene vi var nordpå.











Bare en uke senere døde bestefar på sykehuset i Tromsø.
Vi hedrer hans minne med disse bildene.