9. juli 2010

Solchips VS, Sørlandschips

'
Som et apropos til forrige innslag - her kommer sommerens test av potetgull.

I dag:
Solchips vs. Sørlandschips!




Siden jeg er litt opptatt av å finne de minst usunne produktene - også når det gjelder usunne ting som potetgull - så leser jeg bakpå pakkene hva som egentlig er i.

Det var litt mindre kcal i Solchipsen (475 kcal) mot Sørlandschipsen som hadde (511 kcal). Solchipsen var de stekt i solsikkeolje mens Sørlandschips bruker peanøttolje. Jeg fant ikke ut hva som var "sunnest", men begge er ikke av det aller værste som kan brukes hvertfall..

Solchipsen var noe dyrere. Tror det var 23,90 for 175 g, mens Sørlandschipsen kostet 20,90 for 200 gram.

Sørlandschipsen har en pussigere pose, med "personlig" fortelling om bedriften, historien osv. Med personkarakteristikker osv. Det skal høres ut som Terje har Froland egenhendig har laget "potedgullet" du sitter og spiser. Men snodig nok var potetene fra Danmark...(?)

Solchipsen hadde en bedre innholdsfortegnelse, bl.a viser den hvor mye av fettet som er mettet og umettet.

Så til selve potetgullflaka. Sørlandschipsen har mindre flak og er tykke og med god tyggemotstand. Eller akkurat passe egentlig. Solchipsflaka var større og en tanke tynnere..og litt mer skrukkete synes jeg.


Solchipsen til venstre i skåla - sørlandschipsen til høyre...


Smakstesten ble foretatt med bind for øya og drakk vann i mellom for å få mest mulig nøytralt utgangspunkt for smakingen av produkt 2.

Jeg fant ut at den ene smakte ganske mye saltere enn den andre - jeg synes den med minst salt var klart den beste!

Og det var sørlandschipsen det vettu.

Siden smak har mye å si...ja hvertfall smak i forhold til hvor mye sunnere det egentlig er enn alternativet, så kårer jeg Sørlandschipsen til vinner i denne duellen!

4. juli 2010

Trening

Får blogge litt om det som opptar mesteparten av den voksne fritida for tiden - jogging.

Ja du leser rett..

Takket være pulsklokka til mannen min med GPS + en syk tankegang om at prinsipp er prinsipp så holder jeg enda ut. Det er kjedelig mens det pågår. Fryktelig kjedelig...

Jeg tenker kortsiktig mens jeg løper - at jeg bare skal komme meg hjem uten å måtte gå noe. Stopper jeg for å gå har jeg virkelig tapt. Stopper jeg opp EN gang, kan jeg like godt stoppe flere ganger, og da har jeg ikke noe prinsipp mer.

De gangene det er som tyngst holder jeg dermed ut, fordi jeg har fratatt meg muligheten til å lage en unnskyldning..

Og jeg har laget noen regler for meg selv:

Jeg må løpe annenhver dag.

Jeg har noen forskjellige runder jeg varierer med å ta, og et par til som jeg tar en sjeldenere gang.

Jeg må ta en eller annen slags rekord hver gang. Men det trenger ikke være at jeg skal løpe raskere hele tiden på samme runden. Jeg passer på så jeg har sjans til å slå NOE. Om det er lengen, tiden eller pulsen. Alt etter formen.